DEN SISTE KVELDEN I ÅRET
Det var den siste kvelden i året. Ute var det bitende kaldt og det knirket i snøen når hun gikk. Hun var sent ute, de fleste hadde tent lysene allerede, så på hele kirkegården blafret det rolig i hvitgule flammer foran mange av gravsteinene. Det var stille i mørket. Hun kunne ikke se noen andre mennesker, men fra den hvite kirken lyste det varmt ut av alle vinduene. Det var så fredfullt her, tenkte hun. Et godt sted å være med tankene sine. På mange av gravsteinene lå det kranser også, mosekranser og granbarkranser. Det var mange som tenkte på de døde nå i høytiden.
Hun hadde med tre gravlys. De to første satt hun ned på den brede grå steinen, der navnene på hennes mor og far var hugget inn. Det var lenge siden de hadde forlatt jorden og gått til sin far i himmelen, som presten så poetisk hadde sagt det. Det var over tredve år siden hennes far hadde gått bort. Han hadde levd et rolig liv, og forlot det like fredelig som han kom. Han sovnet stolen sin i stua, der han pleide å sitte å lese avisen eller høre på radioen. Hennes mor døde noen år senere, hun falt ned fra en vaklevoren stige mens hun skulle vaske taket, og havnet på gulvet med bulder og brak. Heldigvis klarte hun å karre seg bort til telefonen, så ambulansen hentet henne, og hun ble kjørt til sykehuset med blinkende lys og hylende sirener. Der tok de en grundig undersøkelse av henne, etter at blodet hadde blitt vasket bort og det ble konstatert ribbeinsbrudd og hjernerystelse. Hun kom seg ikke, så de tok flere prøver, og da viste det seg at hun hadde kreft. Så de vondtene hun bare hadde fnyst av, hun var jo aldri syk, gjorde slutt på henne i løpet av noen uker. Hver dag hadde hun vært innom sykehuset og besøkt moren, og for hver dag som gikk så hun hvordan moren gradvis ble borte. Det var som om hun visnet og skrumpet inn i alt det hvite og lyse, der hun lå blek og stille i sykehussenga. Ennå syns hun at hun kunne kjenne den svake duften av sykdom og medisiner som blandet seg med morens parfyme, og om hun kjente duften av den parfymen nå, så minnet det henne om moren og døden. Den livlige høye moren, hun som aldri var i ro, men alltid holdt på med noe. Moren hadde jobbet som sykepleier i alle år, så de grove arbeidsomme hendene hadde blitt tørre og sprukne etter år med vasking, og sterilisering. Men morens hender var også myke og varme, når hun trøstet et barnebarn, og satt med dem i fanget,eller når hun strøk henne over kinnet, selv da hun hadde blitt voksen. Morens hender som ikke var vant til å være i ro. Hun hadde alltid strikket, eller heklet eller holdt på med håndarbeid, og da hun og søsteren var små så hadde hun sydd klær til dem. Brukt gamle gardiner og forvandlet dem til kjoler, snudd gamle duker og laget forklær til heimkunnskapen, hun sparte på alt, kastet ikke noe. Men da, når hun lå der stille i sykehussenga, så var det som om livsgnisten hennes bare forsvant.
Det hadde vært det verste, tenkte hun, at moren ble borte. Moren hadde jo alltid vært der. Etter hennes død var det flere ganger når det var noe hun lurte på, noe hun ville spørre om, at hun tenkte, dette må jeg ringe og fortelle mor! Men så kom hun på det. Hun var jo ikke der mer. Telefonnummeret til foreldrene sto fortsatt i adresseboken hennes. Hun hadde ikke hatt hjerte til å stryke det ut. Da ville liksom alle bånd til deres jordiske eksistens bli borte. Det var det nummeret hun hadde ringt flest ganger i sitt liv. Ja utenom til mannens jobb da. De pleide jo å ringe hverandre en gang om dagen. De hadde vært heldige, de to. De hadde hatt gode jobber, og mange venner. To flotte barn hadde de fått også, med alt det førte med seg av gleder og bekymringer. Nå var de voksne begge to, og hadde fått familie og barn. Alt hadde vært bra. Ungene trygt i egne hus, med egne familier. Nå skulle hun og mannen hennes bare nyte pensjonisttilværelsen. Dra på turer, dra på ferie, passe barnebarna. Være besteforeldre i livets høst. Og så døde mannen hennes. Helt plutselig. Han hadde jo kommet i avgangsklassen, de var jo ikke unge lenger, og det var flere i omgangskretsen som ble syke og døde, men han hadde jo så gode gener. Han skulle jo bli gammel, ordentlig gammel, men i stedet hadde han så vidt rukket å bli pensjonert, bare et par år før han døde. De skulle jo dratt på tur for å feire bryllupsdagen sin, og de skulle følge det yngste barnebarnet til den første skoledagen, og så bare døde han. Det var altfor tidlig, tenkte hun, mens hun gikk bort til steinen hans.
I kjærlighet, sto det meislet inn under navnet hans. For det hadde vært det. Kjærlighet. Det største av alt. Har man kjærlighet så klarer man det meste. Hun tenkte på Paulus brev til Korinterne. Kjærlighetens høysang. Det var vakre ord, trøst for dem som hadde mistet noen. Lindrende ord. Hun husket noen bruddstykker av teksten, og sa de stille for seg selv. Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig, den misunner ikke, skryter ikke, er ikke hovmodig. Kjærligheten krenker ikke, søker ikke sitt eget, er ikke oppfarende og gjemmer ikke på det onde. Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt. Hun satte seg på kne foran gravsteinen. Forsiktig så det vonde kneet ikke skulle låse seg. Så tok hun ut det siste gravlyset av veska. De sorte skinnhanskene la hun forsiktig på bakken, og så tok hun opp en eske med fyrstikker fra veska. Det gylne lokket på gravlyset skrudde hun av, før hun dro fyrstikken raskt mot esken, og en liten flamme kom frem. Med skjelvende fingre tente hun lyset, før hun blåste ut flammen så hun ikke skulle brenne fingertuppene. Hun skrudde på lokket igjen, og satte lyset på den frosne bakken foran gravsteinen.
Den skjelvende flammen gjorde at det hvite lyset kastet dansende skygger over den grå steinen. I år hadde vært den første julen uten ham, det hadde vært rart og trist. Det hadde vært så stille i huset uten ham. Ingen som hjalp henne å skrelle poteter til julemiddagen, ingen som satt sammen med henne og pusset sølv en av dagene før jul. ingen som var ute og handlet inn alle drikkevarene til juleselskaper og familiesammenkomster. Hun måtte smile litt for seg selv der hun satt foran graven hans og så på den spinkle flammen som blafret, mens hun tenkte på juleselskapet hun hadde hatt. Hun hadde handlet inn to vinflasker, og noen flasker mineralvann og en sekspakning med øl. Så hadde sønnen kommet innom.
Hvor er resten? spurte han og pekte på vinflaskene og ølet som sto på benken.
Resten? Resten av hva? svarte hun.
Resten av vinen eller ølet, hadde han svart.
Mamma, det kommer tolv mennesker, det holder jo ikke med to flasker vin! Han himlet med øynene og så på henne.
Holder ikke det?
Nei, det gjør jo ikke det, du har en hvitvin og en rødvin, de pleier jo å få et glass hvitvin når de kommer og så er det rødvin under maten, og du må nok ha litt mer til gjestene dine, sa han og lo, og da måtte hun le litt hun også.
Det var jo alltid faren din som kjøpte inn drikkevarer, sa hun.
Det skjønner jeg, sa sønnen, og så dro han ut og kjøpte inn resten for henne.
Hun reiste seg opp og strøk over gravsteinen. Så tok hun på seg hanskene og hang veska over skulderen. - Du skjønner, det er så uvant uten deg, sa hun, mens en tåre trillet nedover kinnet hennes. Det hadde begynt å snø og et tynt fint lag la seg på de frosne gravsteinene, og på alle de mørke og triste trærne. Hele kirkegården ble som et vakkert julekort og brått ble stillheten brutt av at kirkeklokkene begynte å ringe.
Nå ringes det nye året inn, tenkte hun og snudde seg for å gå. Det var da den kom, en liten lubben grønnfink, som flakset ned og satte seg på gravsteinen hans. Hun skvatt da hun så den. Det måtte være et tegn. Han hadde jo sagt det en gang, halvt på spøk, halvt i alvor. De satt på flyet og han satt og leste i en bok.- Når jeg blir borte engang, så skal jeg komme igjen som en grønnfink, sa han. - Hvorfor akkurat grønnfink, hadde hun spurt. - 
Fordi det er en av de få fuglene som synger mens de flyr, sa han og så lo han.
Hun kikket på den lille grønne fuglen, som la hodet på skakke og så på henne med blanke sorte øyne. Den spankulerte litt frem og tilbake på steinen, mens den stadig holdt øye med henne. Hun ble stående helt stille og betrakte den lille fargerike finken. Nå sto den helt stille, men den sang ikke. Bare kikket på henne, og hun sto helt stille og så tilbake. Plutselig så løftet han den ene vingen, som om den vinket, og så flakset den opp og fløy avgårde. Kirkeklokkene hadde sluttet å slå og hun prøvde å se etter den lille bokfinken som forsvant i snøværet. Det var da hun hørte det. Sangen, grønnfinkens spinkle trillende sang. Den sang når den fløy.
